Dagens alvorsprat: Pubertal skoledebatt

Alle som ikke føler de har fått et ekstra bein å stå på politisk etter å ha bevitnet Drømtorps skoledebatt 31. august rekker opp en hånd!

Med valg like rundt hjørnet er politikere flest fanatisk opptatt av å kapre de som enda ikke har bestemt seg, eller å omvende de som har landet på noe annet. Handlekraften settes på pause, snakketøyet slites ut, det loves gull og grønne skoger, kreativiteten settes på prøve for å finne flest mulige feil ved andres politikk samtidig som egne meninger glorifiseres og gullkantes etter alle kunstens regler. At saklighet raskt havner en liten mil nede på prioriteringslista er kanskje noe man kjenner igjen fra debatter med mer eller mindre profesjonelle partirepresentanter noen steg inne i en opphetet diskusjon. Skoledebatten på Drømtorp var intet unntak.

Om man skal redegjøre for hvilke synspunkter som ble representert i panelet er det lettest å nevne at høyresiden ble noe amputert ved at hverken Krf, Norgespatriotene eller Demokratene var til stede. (De to sistnevnte var ikke invitert. Hvorfor Krf ikke møtte opp er derimot et veldig godt spørsmål.) Foruten mangelen på disse skarpe ytterpunktene i mer fanatiske hjørner av norsk politikk var praktisk talt hele spekteret dekket, med alt fra erkegrønne miljøfantaster til blodrøde sangfugler og isblå, streit utseende menn med et anstrengt forhold til nynorsk.

Ulike partier - ulike meninger
Man skal holde tunga rett i munnen (og ha en god hukommelse) om man skal klare å huske hvem som sa hva etter en slik debatt. Spesielt når man har en fløy på tre partier til venstre som - jeg vil ikke si støtter, heller unngår å rakke ned på hverandre, og subtilt sier seg enige i hverandres forslag samtidig som de nærmest kollektivt er uenige i forslagene fra den motsatte enden av bordet.

Det er ingen bombe at Miljøpartiet De Grønne er de første som nevner at de er negative til oljeboring i Lofoten. Ei heller er det noen overraskelse at Venstre og SV raskt sier seg enige, mens resten elegant unngår temaet. Høyre og FrP på den annen side får massiv applaus da de snakker høyt og brennende om at nynorsken ikke har noen plass i den norske skole - et tema resten av partiene unnlater å uttale seg om, til de blå menns store ergrelse. Ikke overraskende gikk det et tydelig skille i midten, mellom SP og Venstre, der de til høyre ønsket privatskoler velkommen, mens de til venstre fnøs av slike kapitalistiske uttalelser og påpekte viktigheten av like muligheter til alle.

Siden dette var en skoledebatt var det naturlig at diskusjonen dreide rundt skolepolitikk og partienes forslag til hvordan skolen kan utvikles til det bedre, og hva alle de andre gjør feil. SV og Venstre ønsker seg etterutdanning av lærere, mens Ap, Høyre og FrP ønsker seg systemer hvor elevene får evaluere læreren sin. Kranglingen bryter løs igjen. Noen hevder at lærerne og staten har hverken tid eller penger til å ta lærere ut av skolen for etterutdanning. "Karakterer er ikke løsningen på alt, FrP! Karakterer på lærerne vil ikke løse noen ting!" ropes det fra venstrevingen. SP snur problemet på hodet og vil ha mange flere lærere, og får støtte fra PP som påpeker at læreryrket per dags dato ikke er attraktivt nok.

Hjertesukk fra pensjonisten
Før representanten fra PP sender mikrofonen videre kommer han med et hjertesukk. "Kan vi ikke forsøke å fokusere litt på det positive i norsk skole av og til? Det er så mange bra lærere, så mange dyktige elever, det er jo synd å bare se det som er dårlig hele tiden." Mikrofonen sendes videre, og diskusjonen fortsetter. Adrenalinen er for dominerende til at utsagnet trengte inn.

Etter en trøttende time med det ene utsagnet mer pubertalt enn det andre er det veldig godt å se at i hvert fall representanten fra PP, en mann i sin beste alder og mer til, har litt sunn ballast fra livet og bruker denne konstruktivt på sine eldre dager. Der han sitter ved den lille pulten, nedenfor plattingen med de "ordentlige partiene", fremstår han med sin optimistiske, løsningsorienterte holdning og kledelige taktikk med å konsekvent unngå å henge seg på rundene med planløs og systematisk nedrakking av opposisjonen som en klippe for de som klarer å se at han er der.

Å ta elevene på alvor
Utsagn og meninger som springer ut fra et håp om en bedre livssituasjon for de svake og vanskeligstilte er et friskt pust i en debatt som drukner i tall på pengesummer, mobbing og mennesker i helsekøer. Det er godt å se at i hvert fall noen har respekt nok til å ta ungdommen på alvor der andre frir med ballevitser, basketutfordringer og selvkomponerte sanger med haltende melodi, nødrim og kjeft til samtlige partier.