Skumle mennesker

Kalde stirrende blikk bak kjølige, overfladiske og travle masker. De stirrer i det du går forbi. Stirrer forbi din kalde maske og langt bak i sjela. Der hvor du bare gjemmer dine innerste hemmeligheter. De uttrykksløse ansiktene flirer hånlig, passerer deg og fortsetter i sin ferd. En ferd mot en nådeløs og ubønnhørlig eliminering av svake mennesker.

Mennesker som lar seg knekke av vonde ord. Mennesker som lar andres uvitende og usikre utsagn stikke dypt i selvtilliten. Mennesker som tillater de sterke å tråkke på de svake, fremfor å trekke dem med seg opp.

Du vet at de vet, enda de ikke vet. Du vet at de knekker deg, sakte og hardt, selv om de egentlig ikke prøver. De kverner opp innsiden din, trekker deg ut, kler deg naken. Blottet og sårbar står du der, skjelvende, ventende, nesten lengtende etter sverdslagene du vet kommer.

De er ikke bevæpnet; du bevæpner dem. Gir dem tunge sverd, skarpladde pistoler og kraftige kjemiske våpen. Hvem ville ikke stukket ned en utstillingsdukke for morro skyld om de hadde fått et våpen i hånda og de hadde visst at dukken ikke hadde følelser?

Du er en utstillingsdukke. Du er vant til å være en utstillingsdukke. De plasserte deg i vinduet, dresset deg opp, lo av din stil og stive holdning. Du ble stående. Gikk du ble du dyttet tilbake. Ble du stående ble du beskutt. Av hånlige blikk, steiner, kuler, ord og blikk. Fortsatt vet du ikke hva som gjorde mest vondt.

Til slutt ble de lei av leken og gikk, snudde ryggen til. Du ble stående, usikker på om det er trygt nå. Om du kan snike deg løs fra gapestokken, krølle deg sammen, kle på deg klærne og verdigheten, gjemme deg et sted de ikke kan finne deg. Sakte og sikkert løsriver du deg fra gapestokken og begynner arbeidet med å bygge deg opp igjen. Krabbende lydløst og med bøyd nakke plukker du opp deler av den du var og begynner det møysommelige arbeidet med å sette dem sammen til den du vil være. Konstant på vakt.

Hukommelsen

Hukommelsen er et merkelig fenomen. Man drar ut proppen, og sakte renner den ut og blir borte. Minner, meninger, relasjoner, livet. Det tappes ubønnhørlig og standhaftig ut som skittent lavendelbadevann. Tilbake står et tomt, platt, metallisk, kaldt og deprimerende skall, en beholder som har utspilt sin rolle. Fra tid til annen kommer et sårt oppgulp - en svak duft, noen dråper som drypper fra krana, kanskje litt lo eller en tånegl - som trigger vårt frustrerte følelsesliv og minner oss på hva vi hadde. Det er det det er; en langvarig begravelse av en du setter pris på. Hver dag kastes en ny klump med jord over den tyngede kroppen, snart visner den bort og forsvinner. Tilbake står du med dårlig samvittighet og et tungt sinn. Å se noen visne bort kan bare sammenlignes med mentale strekkbenker og avanserte, langsomme kvelningsteknikker. At skallet av den du var glad i glimter trygt og velkjent iblant stikker som rosetorner.

Hvorfor?


(Skrevet for ... halvannet år siden. Funnet igjen idag.)

Visiting the UK

I decided to write this blog in English. Why? 'Cause this blog is about my planned trip to the UK. I'm leaving on Feb 14th and will be in the UK for four days, visiting universities in London and Wales. But I don't really have time to write more about this now. Anyways; I'm looking forward to it!
:D

Burkaoppgulp

Når jeg leser slikt som dette begynner jeg å tvile på om Europa er så sivilisert som vi liker å tro. Kjære politikere som mener burkaen er kvinneundertrykkende: Overser dere det faktum at det er opptil flere ressurssterke kvinner i Norge som frivillig tar på seg burkaen hver morgen? Det at vi i Europa har en kultur hvor vi mener at man skal se ansiktet til den man snakker med er kanskje noe man syns er ubehagelig i andre kulturer. Personlig syns jeg konseptet med at man ikke kjenner hverandre av utseende, kun personligheten, med mindre man er så nær hverandre at utseendet ikke spiller noen rolle uansett, er noe man kan dra lærdom av i et samfunn som er så overfladisk og utseendefokusert som det europeiske samfunnet er idag. Jeg innbiller meg i hvert fall at hvis du bor i en by hvor de fleste kvinnene bruker burka er det vanskelig å være overfladisk og kroppsfiksert. "Ser rompa mi feit ut i denne?" "Shit, jeg har en kvise i panna!" "Å nei, jeg har fått litt sideflesk!" "Æsj, jeg har så mye kviser på ryggen, det ser så stygt ut når jeg går i singlet om sommeren." Tenk så deilig å kunne kaste på seg en burka og slippe å tenke på hva alle andre syns?
(Obs: Jeg er nok ikke hundre prosent seriøs i avsnittet over her, men ... delvis.)

"I Frankrike ble det i forrige uke debattert i parlamentet om det skal innføres forbud mot burka og lignende plagg på offentlige steder som skoler, kollektivtransport og offentlige kontorer. Videre foreslår et utvalg i parlamentet å nekte arbeidstillatelse og statsborgerskap til kvinner som skjuler ansiktet. Generelt forbud mot burka er imidlertid ikke aktuelt. "
Hvis vi forestiller oss at det er kvinner som ikke vil, kan eller tør gå ute blant andre enn svært nære venner og familie; vil ikke et slikt forbud mot burka på offentlige steder være minst like undertrykkende som burkaen selv?


Sorry Mac: Har du et problem med at dine nye landsmenn undertrykker sine kvinner, nytter det neppe å velge en hurtigløsning og ta fra kvinnene rettigheten til å ta på seg burkaen.

FOPF - Full Og På Facebook

Det blir aldri bra. Seriøst.

Filosofi om fremtidsræl

Jeg tror noe av det vanskeligste med å velge studier er at du velger en framtid. Og problemet er ikke hva man velger, men hva man velger bort.

Ta meg som et eksempel. Jeg er midt oppi det store valget og aner ikke om jeg vil studere foto eller osteopati eller tysk eller journalistikk eller italiensk eller fransk eller equiterapi eller mediastudier med tysk eller psykologi eller pedagogikk eller illustrasjon eller ... ja, you catch my drift.

Problemet er vel at hvis jeg velger equiterapi (kiropraktikk, massasje og akupunktur på hest) kommer jeg til å få jobbe med hest, noe jeg syns er givende, men savne skriving og whining over håpløse layouter. Velger jeg mediefag kommer jeg sikkert til å ønske at jeg jobbet mer med dyr. Velger jeg pedagogikk mtp. lektorutdanning kommer jeg til å savne å utvikle egne evner innen faget, slik man får gjort hvis man tilhører et fagmiljø hvor man hele tiden utfordres av jevngode/bedre fagpersoner.

Om jeg velger språk kommer jeg til å gi avkall på alt annet og bli språknerd deluxe, kjenner jeg meg selv rett. Gikk i fistel her om dagen da jeg oppdaget det tyske ordet "gestalt" (jeg elsker elsker elsker betydningen! Enkelt sagt betyr ordet "gestalt" en helhet som består av mange detaljer, men hvor helheten er større, bedre og mer fullkommen enn summen av alle del-helhetene. Tipper Gert Nygårdshaug kjenner til begrepet og var sterkt inspirert da han utformet enkelte av setningene på språket de innfødte regnskogindianerne snakker i "Himmelblomsttreet"), og jeg forelsker meg stadig i nye ord og uttrykk på alle språk. Visste du at på den tiden da folk her i nord snakket norrønt hadde en helt annen oppfatning av verbet "å drømme" enn vi har i det moderne Norge? De mente at mennesker ikke drømte; det var drømmen som drømte til deg, eller for deg, eller ... kall det hva du vil.

Men det største problemet mitt er vel at jeg har altfor lett for å spore av ...

Lesber og transvetisme

Essi: "Det var noen bitche-transvestitter med på det programmet også."
Moi: "Aww, de er jo såå søte."
Essi: "Hei vent - går det an at jenter er transvestitter?"
Denni: "Da er de jo lesbiske."

(...)