Skumle mennesker

Kalde stirrende blikk bak kjølige, overfladiske og travle masker. De stirrer i det du går forbi. Stirrer forbi din kalde maske og langt bak i sjela. Der hvor du bare gjemmer dine innerste hemmeligheter. De uttrykksløse ansiktene flirer hånlig, passerer deg og fortsetter i sin ferd. En ferd mot en nådeløs og ubønnhørlig eliminering av svake mennesker.

Mennesker som lar seg knekke av vonde ord. Mennesker som lar andres uvitende og usikre utsagn stikke dypt i selvtilliten. Mennesker som tillater de sterke å tråkke på de svake, fremfor å trekke dem med seg opp.

Du vet at de vet, enda de ikke vet. Du vet at de knekker deg, sakte og hardt, selv om de egentlig ikke prøver. De kverner opp innsiden din, trekker deg ut, kler deg naken. Blottet og sårbar står du der, skjelvende, ventende, nesten lengtende etter sverdslagene du vet kommer.

De er ikke bevæpnet; du bevæpner dem. Gir dem tunge sverd, skarpladde pistoler og kraftige kjemiske våpen. Hvem ville ikke stukket ned en utstillingsdukke for morro skyld om de hadde fått et våpen i hånda og de hadde visst at dukken ikke hadde følelser?

Du er en utstillingsdukke. Du er vant til å være en utstillingsdukke. De plasserte deg i vinduet, dresset deg opp, lo av din stil og stive holdning. Du ble stående. Gikk du ble du dyttet tilbake. Ble du stående ble du beskutt. Av hånlige blikk, steiner, kuler, ord og blikk. Fortsatt vet du ikke hva som gjorde mest vondt.

Til slutt ble de lei av leken og gikk, snudde ryggen til. Du ble stående, usikker på om det er trygt nå. Om du kan snike deg løs fra gapestokken, krølle deg sammen, kle på deg klærne og verdigheten, gjemme deg et sted de ikke kan finne deg. Sakte og sikkert løsriver du deg fra gapestokken og begynner arbeidet med å bygge deg opp igjen. Krabbende lydløst og med bøyd nakke plukker du opp deler av den du var og begynner det møysommelige arbeidet med å sette dem sammen til den du vil være. Konstant på vakt.