Hukommelsen

Hukommelsen er et merkelig fenomen. Man drar ut proppen, og sakte renner den ut og blir borte. Minner, meninger, relasjoner, livet. Det tappes ubønnhørlig og standhaftig ut som skittent lavendelbadevann. Tilbake står et tomt, platt, metallisk, kaldt og deprimerende skall, en beholder som har utspilt sin rolle. Fra tid til annen kommer et sårt oppgulp - en svak duft, noen dråper som drypper fra krana, kanskje litt lo eller en tånegl - som trigger vårt frustrerte følelsesliv og minner oss på hva vi hadde. Det er det det er; en langvarig begravelse av en du setter pris på. Hver dag kastes en ny klump med jord over den tyngede kroppen, snart visner den bort og forsvinner. Tilbake står du med dårlig samvittighet og et tungt sinn. Å se noen visne bort kan bare sammenlignes med mentale strekkbenker og avanserte, langsomme kvelningsteknikker. At skallet av den du var glad i glimter trygt og velkjent iblant stikker som rosetorner.

Hvorfor?


(Skrevet for ... halvannet år siden. Funnet igjen idag.)