Dagens alvorsprat: "Jeg er dypt sjokkert!"

Jeg er en politisk vinglepetter. Som førstegangsvelger er jeg av den oppfatning at det er hensiktsmessig å orientere seg i politikkens forvirrende labyrint før man legger stemmeseddelen i boksen 14. september. Jeg er hverken miljøverner, fildelingsforkjemper, nynazist, same, pensjonist eller kristen, og står dermed totalt uten noen forhåndsprogrammerte preferanser. I teorien kan jeg havne hvor som helst på fargeskalaen.

I motsetning til mange andre på min alder liker jeg ikke tanken på å velge et alternativ uten å vite hvilke andre alternativ som fins. Den eneste løsningen jeg ser er den mest slitsomme; å sette seg ned, lese alle partiprogrammer, følge med i seriøse medier for å se hva de uavhengige kommentatorene retter sinte pekefingre mot og, ikke minst, ta en Trond-Viggo og "tenke sjæl og mene".

Mest for å ha et system begynte jeg på venstresiden. Om det er en svikt i oppdragelsen på det stadiet hvor jeg vanligvis skulle lært å dele vet jeg ikke, men konseptet med å tilby alle det samme og fordele alt helt likt har aldri tiltalt meg. Jeg innbiller meg også at for å kunne tilby det samme til alle er du nødt til å ha et noe strengt sett med krav, og mennesker vil lett trykkes inn i en A4-boks for å passe inn i det perfekte systemet man får hjelp av den dagen man trenger det. Rødt, SV, Ap: Takk, men nei takk.

Utviklingen fra venstre mot sentrum syntes å gå svært trått - husk, det tar tid å lese gjennom et partiprogram - og jeg var nokså lei allerede etter en kort stund med sosialistisk propaganda. Med et tigersprang var jeg over i andre enden av den sosialt aksepterte skalaen og kastet meg over eplepartiets skriblerier. Ved første gjennomlesing fremstår FrPs partiprogram intelligent, fornuftig, nyskapende og løsningsorientert. Ved andre gjennomlesing med særlig fokus på det som står mellom linjene blir imidlertid dobbeltmoralen i politikken slående.

I de innledende avsnittene som omtaler ideologisk grunnlag og Fremskrittspartiets prinsipper legges det stor vekt på å overbevise leserne om at enkeltmennesket vet best. Staten skal passifiseres og makten fordeles på frittstående, nytenkende og geniale enkeltpersoner som gjør jobben bedre enn staten med sine tilbakestående, konfliktsky og populistiske ledere. Fellesskap nevnes kun i én setning, og da i selskap med ordet "ikke". Liberalismen er den eneste løsningen, og sånn er det med den saken.

Så kommer dobbeltmoralen snikende like under overflaten. I tredje avsnitt i delen "ideologisk grunnlag" finner vi sitatene: "Et liberalt menneskesyn bygger på at alle mennesker er forskjellige og skal vises verdighet. (...) alle mennesker som mottar offentlige tjenester skal få respekt for sine individuelle valg, og ikke umyndiggjøres." Dette er en god formulering, og stemmer godt med min oppfatning av liberalisme. Utsagnet "likebehandling mellom nordmenn og innvandrere er avgjørende for å forebygge konflikter, noe som betyr at særegne ordninger for innvandrere må avvikles" (hentet fra kategorien "Norge og verden") på den annen side signaliserer noe jeg forbinder svært lite med liberalisme og overbevisningen om at alle har rett til å bestemme over eget liv så lenge man er snill og grei med andre.

Etter å ha sendt utsagnene gjennom mitt dekodingssystem og integrert det jeg husker fra FrPs snikislamiseringsdebatt og andre debatter FrP har ledet i mediene, sitter jeg med en urovekkende oppfatning: Man er fri til å gjøre som man vil, så lenge det man vil stemmer overens med FrPs mening om hva som hører hjemme i Norge. Maktpersonene skal gjøre lite, men trekke i avgjørende tråder slik at samfunnet Norge stemmer overens med deres drømmeverden. Samfunnet Norge skal gjøres om til en effektivisert bedrift hvor de som ikke yter enten sparkes bak eller ut. Og Siv Jensen, den mest mediekåte norske politikeren jeg kan komme på i farten, den som skriker høyest om at hun vil (og dette er et av de mer tydelige barnehage-vil jeg noen gang har hørt i den voksne verdenen) ha den største spaden, er FrPs statsministerkandidat. Hun er også en av de dyktigste til å artikulere ordene "sosialister i Norge er maktkåte" på flest mulig måter. Tør jeg nevne denne berømte dobbeltmoralen igjen?

Det er imidlertid ikke FrP og Siv Jensen som person som forskrekker meg. Det som virkelig er skremmende er at dette blonde kvinnemennesket med sideskillen og isblå øyne som stirrer mot meg fra TV-skjermer, nettaviser og avisforsider, dette kvinnemennesket har hver fjerde nordmann i ryggen. Hver fjerde person jeg møter på gata - kanskje fler, siden Akershus og Østlandet generelt er blåsoner - ønsker seg Siv Jensen som kongen på haugen.

Jeg er dypt sjokkert.