Sukk, jeg tror virkelig ikke jeg tåler å være singel. Jeg har vært singel av og på de siste to årene, og merker at jeg begynner å nå en litt skummel fase; jeg syns nær sagt alle av motsatt kjønn er tiltrekkende, på en eller annen måte! "Ååh, han var bare utrolig brun og blid og hyggelig!" "Smelt, for en deilig dialekt og behagelig stemme!" "Det er helt utrooolig sjarmerende med unge menn med hatt og slips!" "Ooo, han der fikk jeg god kontakt med, ham må jeg prøve å få snakket mer med." "Vi er egentlig bare venner, men det kan umulig gjøre noe om jeg setter meg på fanget hans og stryker ham litt i nakken." "Hm, lurer på om det er veldig frekt å spørre om navn og telefonnummer, vi har tross alt bare snakket sammen i fem minutter ..."
Jeg blir snart gal av dette jeg. På en måte er det veldig positivt at jeg knytter bånd lett og er flink til å se sider jeg liker fremfor sider jeg misliker ved alle jeg møter, på den annen side er det utrolig slitsomt å være konstant på flørtern og bare ha ti-minutters-forelskelser, ikke noe mer langvarig.
Jeg lengter etter Mr. Right, ikke Mr. Right-Now! Gutten i mitt liv; hvis du er der, brøyt deg frem i mengden og vift med et stort grønt flagg!
Jeg forstår deg veldig godt ossen det føles...
SvarSlettJeg personelig takler ikke singelivet.. Spesielt når alle venna rundt meg får dame/type blir jeg litt nedfor.. men men.: jeg må jo smile..
kan ikke være negativ til at andre blir lykkelige...
For øyeblikket er jeg bare litt redd for å forelske meg.. jeg blir bare så stresset og bekymret og jeg blir bare ikke meg selv.
Kvinnen i mitt liv.. reis deg opp å si at du elsker meg
Og se.. jeg er i forelskelse og jeg skriver dette klokken 5 om natta :l
SvarSlett