Tankespinn: "Nylakkerte negler"

Noen ting skriver man ned fordi man vet man aldri kommer til å tilgi seg selv om man glemmer akkurat den dagen.

Glir fra Drøbak til Ski, ut av bilen, inn på togstasjonen, forbi billettautomaten og inn på et regionstog i retning Halden. Forsvinner inn i Eva Jolys skremmende univers av korrupsjon, drapstrusler og guts, danser til drømmeteaterets lokkende toner. Mitt følelsesløse legeme retter ut de skjeggete bena og frakter meg fra togets lune og dempede atmosfære ut i skarpt solskinn. I det "Take away my pain" elsker med øregangene mine får jeg øye på en blå stasjonsvogn med registreringsnummer som begynner på BR, bak rattet sitter en kjent skikkelse. Mor svinger inn foran den stengte kiosken med de to kalde stenblokkene foran for å plukke opp den enfoldige silhuetten som sitter nummen og venter på å møte synet hun har gruet seg til å se.

Vi sier ikke stort, mor og jeg. Mor forsøker å si noe, men ordene er intetsigende og tomme. De når ikke inn i mitt lukkede emosjonelle univers, hvor det akkurat nå er fullt stjernekaos. Jeg vet hvor vi skal, men enser ikke veiens gang, for jeg vet ikke hva vi skal til. Hva vi vil få se. Hva jeg kommer til å se.

Avkjørsel, parkeringsplass, grå og melankolske murbygninger. Avskyen brenner i halsen. "Er det her hun bor nå?" Orker nesten ikke tenke tanken på at det siste sted i denne verden hun forlater skal være disse triste murstensbygningene som mest av alt ligner på et fengsel, med sine små vinduer og fargeløse gardiner. Heldigvis kjører vi forbi fengslene og parkerer på baksiden, foran gressplenen utenfor et gult og smilende lite bygg med solide gjerder rundt.

Mor forlater vesken i bilen, omhyggelig gjemt under hundemadrassen i bagasjerommet. Jeg titter meg om, lurer på hvor vi skal. Får øye på en port i gjerdet. Sammen, men to meter fra hverandre, går vi mot porten. Det er en lås og en ringeklokke på den, det ser jeg først når vi kommer nærmere. Mor er åpenbart kjent her; hun trykker med største selvfølge på knappen "1 etg". En stemme som passer bygningen vi ber om adgang til perfekt strømmer ut fra høytaleren i samme sekund som låsen klikker lavt. "Heihei, stig på!" sier kvinnestemmen og låsen i kor. Mor trykker ned håndtaket, og porten svinger opp med den største selvfølgelighet. Velkommen til paradis, velkommen til helvete.

Innenfor porten er det som å entre en hittil ukjent verden. Det blåser ikke, uteområdet er delvis overbygd og omkranset av en imponerende planteflora. På et av flere små hagebord sitter en ensom liten mann. Han følger oss vaktsomt og forvirret med blikket i det vi går forbi. "Kjenner jeg dem? Er noen av dem barnebarnet mitt, mon tro?" Blikket kjennes ubehagelig intenst og følger oss helt inn i gangen.

"Har hun spist noe idag?" "Veldig lite, ja, veldig lite." Mor har innledet en samtale med en mørkhudet mann i pleieruniform. Han går foran oss de få stegene mot rommet. "Bodil Synnøve Arvesen" lyder navnet på skiltet. Skjønt, å kalle det et skilt er vel en overdådig kompliment å gi en papirlapp med tre trykte ord. Døra står på gløtt, og jeg føler ryggraden synke tre hakk sammen i det mor varsomt dytter døra opp og går inn i rommet. Jeg går et halvt steg bak henne. Innvollene slår dobbelt halvstikk på seg selv når jeg runder hjørnet og får øye på skikkelsen i sengen.

Min umiddelbare reaksjon minner slående om følelsen man får når man kommer for nær et strømgjerde - bare at denne gangen var reaksjonen utelukkende psykisk. Et øredøvende "TSJAKK!" spraker lydløst nedover ryggraden og spytter meg i ansiktet. Skikkelsen i sengen lignet ikke på noe jeg har sett før, og aller minst på det hun var. Skikkelsen minner mest av alt om et inntørket hode plassert på et par skuldre (som minst må være to størrelser for små), som igjen er plassert på et skjelett og gjemt under en olabukse, en stripete t-skjorte, et par briller og et gult sykehusteppe som er brettet dobbelt og pakket tett rundt den spede kroppen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kroppen nekter å lystre og jeg stirrer som hypnotisert på denne knoklete skyggen av en jeg er glad i. I øyekroken enser jeg at den mørke mannen folder hendene, kaster et blikk på meg og glir ut av rommet som vann.

Mor er pratsom. Eller kanskje hun spiller, ikke vet jeg. Hun prater. Alt man kan sette ord på uten å involvere den empatiske delen av hjernen kommer ut av min mors munn i form av korte setninger i høyt volum. Hun opplyser den sløve morfindopede personen om hvem hun er, hvem jeg er, hvem vi er, hvor vi er og hva vi gjør. Hun snakker om frokost, om yoghurt og om kaffe før hun skyver en stol bort til sengen, verbalt skyver meg ned i den og forsvinner ut av rommet som en målbevisst sprettball. Jeg har ikke sagt et ord siden vi entret rommet.

I det mor lukker døra bak seg flytter jeg meg fra stolen til sengekanten. Setter meg ned ved siden av bestemoren min. Løfter vekk det gule teppet med den kvalmende duften, avduker en blek skjeletthånd med tynt, sart hudlag og perfekte, nylakkerte røde negler. Hånden min skjelver når jeg løfter den opp for å studere mine egne negler. De er lange, sterke og blanke. Jeg stelte dem senest igår; de ser ut som delikate, innbydende og menneskelige katteklør. Jeg holder dem opp foran bestemors ansikt, hånden skjelver lett. Øynene hennes er halvveis lukket, jeg er ikke sikker på om hun registrerer at de en gang nedbitte og grusomme neglene mine nå er så perfekte hun kunne håpet på den gangen for mange år siden. Det spiller ingen rolle.

Hånden hennes er så liten, så liten! Jeg lukker hånden min forsiktig rundt hennes, blir brått redd for å knuse den. Det føles som å holde en fugleunge. Det rykker i den, som om hun forsøker å klemme til. Hun har heller ikke sagt et ord. Inntil nå. Hun klemmer hånden min igjen, litt fastere denne gangen. Øynene åpner seg litt mer, og en stemme som høres ut som den kommer fra den andre siden presser frem noen stavelser jeg gjenkjenner som "Hanna-Kristine".

Mer skulle det ikke til. Tårene strømmer på, den ledige hånden tørker febrilsk vekk bekken som nådeløst renner fra øyekroken. Det går heller dårlig. Jeg slipper bestemors hånd og legger teppet omhyggelig over brystkassen og armen hennes før jeg griper et hjørne av den myke, vide tømmerhuggerskjorta jeg går med idag og trykker det mot ansiktet. Pusten går tungt og i hivende drag, ribbena rister og små lyder som minner om en blanding av hikking og hulking presser seg opp gjennom luftveiene og gjør det vanskelig å puste. Jeg registrerer at hun ser på meg, hater at hun ser meg gråte, vil ikke at hun skal se meg gråte, vil ikke at det siste minnet av meg skal være et gråtende barnebarn på sengekanten, vil ikke at hun skal bli lei seg fordi jeg er lei meg, vil ikke, vil ikke, vil ikke, bruker all min kraft og viljestyrke til å ta et dypt åndedrett og roe meg kraftig. Hulkene stilner, bekken tørker ut, skjorta fjerner siste spor av gråt og jeg griper hånden hennes igjen som for å si unnskyld for utbruddet. Ser på henne, klarer ikke se på henne, klarer ikke la være.

Dørhåndtaket lager en høy klikkelyd når det trykkes ned. En tydelig forvirret gammel mann titter inn, får øye på meg, nikker og går. Lukker døren bak seg. Jeg må smile og rister litt humoristisk oppgitt på hodet over underholdningsverdien i mennesker med langt fremskreden demens. Mor svinser inn i rommet før min indre latter over den søte gamle mannen har lagt seg. Hun forer bestemor med yoghurt, opplyser meg om at kaffe er på vei. Jeg vandrer hvileløst i bakgrunnen og hører mor snakke som om hun var radiokommentator på et idrettsarrangement.

En smilende dame kommer inn med et brett med kaffe og kjeks. Jeg blir med ett klar over at jeg ikke har spist noe tidligere den dagen og kaster meg glupsk over min kopp og tre av de fem kjeksene på asjetten. Mor forsvinner ut igjen, denne gangen for å diskutere smerteplaster, morfindoser, smerter og sløvhet. Mest for å utnytte hvert øyeblikk vi har igjen alene setter jeg meg ved sengen, tar bestemors hånd i min høyre hånd og stryker henne tiltaksløst på armen, pannen, kinnet, håret og haken med min venstre hånd. Vet ikke hvor lenge jeg sitter slik, enda jeg i min frykt for å møte blikket hennes nistirrer på den sølvfargede klokka på håndleddet hennes. Tid som begrep opphører. Tiden eksisterer kun som noe abstrakt, uforsonelig og meningsløst som henger rundt et ledd i enden av min bestemors kraftløse arm oppå det motbydelige sykehjemspleddet.

Jeg følger hvert eneste åndedrett den skrøpelige brystkassa makter å gi henne, venter på at hun skal puste ut for siste gang hvert øyeblikk, at den pinede kroppen endelig skal få ligge i ro. Det siste åndedrettet lar vente på seg, selv om tanken på at hvert åndedrett er et åndedrett nærmere ditt siste virker mer altoppslukende og virkelighetsfilosofisk enn noen gang.

Når mor kommer tilbake reiser jeg meg. Den forvirrede mannen titter inn i rommet igjen, fremdeles på apatisk sinnsforvirret leting etter sitt eget rom. Mor heller en liten haug småmynt i hånda på meg og sender meg ut for å kjøpe en is til meg, og en is hun og bestemor kan dele. Kroneis takk. Jordbær, ikke sjokolade. Det er visst det bestemor liker best. Jeg nikker stumt og forlater rommet, tar på meg en munter maske før jeg ber pent om å bli låst ut, sluppet ut fra dette stillestående, tyktflytende og kvelende universet.

Bensinstasjonen er rett ovenfor gata, jeg krysser veien i en dis og ser enhjørninger og lidende hunder i trerøttene på en reklameplakat. Med keitete bevegelser og vaklende på et par knær som truer med kollaps plukker jeg ut en kroneis med jordbær og en vaniljeis med tykt sjokoladetrekk med mandelbiter. Den matematiske sansen går på autopilot, og jeg betaler for isen uten å tenke en eneste tanke før jeg putter kroneisen i bagen. Min egen is bærer jeg i hånda de noen hundre meterne bort til porten inn til helvetesparadiset. Hånda trykker på knappen "1 etg", stemmen hilser og døra klikker uhyggelig kjærkomment.

Det sitter flere beboere ute i hagen nå, og et par sykepleiere. Jeg nikker og smiler, føler smilet er altfor stivt, men de gjengjelder smilet hjertelig og vender igjen ansiktet mot sola. Beboerne følger meg med blikket, som vaktbikkjer som akkurat har fått en solid jernspade midt i planeten. Jeg tar til venstre og så rett frem inn døra med lappen på, tar raskt og effektivt kroneisen ut av bagen og rekker den til mor, river papiret av min egen is og setter meg ned i stolen i bakgrunnen.

Bestemor er om mulig enda sløvere nå, enda mor har foret henne med et par skjeer kaffe. Hun tar papiret av isen, skraper forsiktig og sparsomt av en halv skje med vaniljeis og jordbærsaus. Bestemor spiser isen raskere enn yoghurten. Hoster svakt når hun får litt av den kalde substansen i vrangstrupen før hun grådig signaliserer så sterkt hun kan at hun vil ha en skje til. Jeg smiler. Hun har alltid vært en skikkelig isspiser. Nesten verre enn meg. Mor tenker åpenbart på det samme. "Tenk hvor mange liter is du har spist, mamma!" Stemmen hennes sprekker litt på de siste stavelsene. Jeg på den annen side smiler for meg selv igjen, reiser meg opp og titter ut vinduet, ut på den grønne gressplenen og den trafikkerte veien bortafor. Studerer de to maleriene på veggen. Landskapsmalerier begge to, det ene av en norsk fjellheim, det andre av en strand med en brygge og noen merkverdig proporsjonerte båter.

Fremdeles med det samme ekte smilet om munnen kjenner jeg det svi i øynene. Jeg titter bort på det lille mennesket i sengen. Får lyst til å takke for alt og ingenting, klemme henne, holde henne tett inntil meg i armene mine og hjertet mitt før jeg slipper henne og venter tålmodig ved hennes side til smerten og forvirringen forlater henne og lar henne ligge hel og ubekymret igjen. Et inntørket menneske med nylakkerte negler i en sykehusseng.