Med valg rett rundt hjørnet er det greit å ha en viss anelse om hva man egentlig mener. Mitt politiske ståsted kan oppsummeres enkelt med ett ord: Ansvar.
Man har ansvar for seg selv og for sitt eget potensiale. Man har ansvar for å gjøre det man kan for at livet skal være kjekt å leve for seg selv, og man skal gjøre det på en slik måte at man drar andre med seg opp fremfor å dytte dem ned mens man klatrer. Kjemping for å nå toppen er ikke min greie; jeg konkurrerer med meg selv fremfor å måle meg mot andre hele tiden, og jeg liker å verdsette andres prestasjoner like mye som jeg liker å gjøre mitt beste og se at om ikke øvelse gjør mester, gir det i hvert fall resultater i form av merkbar fremgang.
Med andre ord: jeg er for et prestasjonsbasert samfunn med ros til de som gjør det bra fremfor sukkerbiter, pisk og mas på de som ikke utnytter potensialet sitt, uten at det innebærer noen glorifisering av de beste. Konseptet med å hjelpe de "svakeste" tror jeg blir en hvilepute og en bjørnetjeneste mer enn noe noen av partene får noe ut av.
Vennligst merk deg at jeg har satt "svakeste" i gåseøyne. Med "svakeste" mener jeg i denne sammenhengen de som kan, men ikke gidder. De som får 3 i snitt, selv om de lett kunne fått til en firer. De som dasser seg gjennom livet fordi de ikke orker å gjøre det lille ekstra som skal til for å videreutvikle ferdigheter, de som går på en smell og gir opp fordi de ikke klarer å skille konstruktiv og nyttig kritikk fra kjeft, eller meningsløs kjeft fra berettiget kjeft for den sakens skyld. De som er fornøyde med et minimum av utdanning, inntekt og innsats. De som er fornøyde med å gå på trygd og ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut i arbeidslivet.
Det er selvfølgelig stor forskjell på "svake" og svake personer. Her kommer min andre hjertesak inn i bildet: Ansvar for andre. Noen vet ikke sitt eget beste, noen er for syke til å vite sitt eget beste eller til å kunne gjøre noe med situasjonen. Noen klarer ikke gjøre noe med situasjonen de er i.
Mer spesifikt snakker jeg om barn i ugunstige familieforhold, psykisk syke mennesker eller mennesker med alvorlige rusproblemer (ikke de som tar seg en bønne i ny og ne; jeg snakker om de som går på vesentlig sterkere saker enn som så, og ikke klarer å slutte), gamle mennesker med f.eks. langt fremskreden demens eller andre kroniske sykdommer som reduserer evnen til å tenke og handle. Mennesker som ikke har noen forutsetning for å klare seg selv er det de friskes ansvar å ta vare på, på samme måte som foreldre tar ansvar for egne barn. Trenger de hjelp til å forstå hvordan verden fungerer skal de få hjelp til det. Trenger de hjelp til å spise skal de få det. Trenger de medmennesker skal man stille opp.
Ansvar for kloden vi lever på! Dette temaet er så stort at jeg ikke engang orker å begynne, men jeg kan oppsummere det kort med at jeg håper vi som lever nå klarer å bevare den slik at senere generasjoner har et ålreit sted å leve, og jeg føler at det i stor grad henger sammen med å ta ansvar for andre.
Med disse hovedtrekkene og en generell forakt for inkompetente mennesker og maktmennesker (*host* Siv Jensen *host*) har det vært litt av et puslespill å forsøke å finne noe som passer for meg. Etter mye om og men og menne har jeg utrolig nok landet på Venstre.
"The best argument against democracy is a five minute talk with the average voter."
(Jeg argumenterte forresten mot en hardcore FrP'er på bussen idag. Trakk inn litt fra partiprogrammet deres om bl.a. kollektivtransport, og fikk merkelig nok en ganske taus og tankefull diskusjonspartner istedenfor noen gode motargumenter. Hihi, gøy!)
